Og så er vi der. Syvende november. En søndag til og med. Den første søndagen den syvende november har havnet på, siden 2004. Jeg vet ikke om det alltid vil være slik eller om datoen vil viskes ut av minnet etter tid, men dagen i dag gir meg en vond klump i halsen. Slik den samme dumme datoen har gjort de siste 6 årene.
Syvende november totusenogfire
Jeg kunne høre skriket, smellet, den høye skrapende lyden av metall mot asfalt, og stillhet. En uforglemmelig stillhet som i løpet av noen minutter blandet seg sammen med sirener langt langt borte og uklare bilder av blinkende blålys på våt asfalt. Det er som spikret fast på innsiden av øyelokkene mine, som en evigvarende film av bilder.
I dag er jeg bare tom. Ikke lyst til å gjøre noe som helst. Bare sitte her. Drømme meg bort til ubekymret tid, langt før syvende november totusenogfire. Tenke, føle..
……………………..
…………………………….
………..
Savne..
………………………………………………
……………………….
…………………
…………………
………………….
……………………….
………………….
……………………….
Jeg vil alltid savne den fine tiden med deg.
……………..
………………
Hvil i fred, Annette
“Canis Necesse Est, Viva Non Necesse Est“
…………………
………………….
……………………….
